Paradise hotel danmark 2017 - Blir du lurt når du ser Paradise Hotel?

Produksjonen fungerer som en omnipotent spillmester ikke ulik spillmesteren i The Hunger Games- serien. At Paradise Hotel s hovedfokus er drama og relasjoner, blir ytterligere tydeliggjort av at relasjonsdramaet og humorinnslag vies langt mer sendetid enn strategiprat. Konkurransen er slik sett underordnet melo dramaet og humoren. Der gikk programmet i kun to sesonger. Formatet har imidlertid blitt en vedvarende suksess i Skandinavia for de skandinaviske TV3-kanalene.

Norske Paradise Hotel har gått i åtte sesonger, i Danmark har Paradise Hotel holdt koken i ni sesonger, mens svenskene har hatt mulighet til følge programmet i syv sesonger. I Norge har programmet samlet mellom og seere og er kanalens mest suksessfulle reality-program sammen med Luksusfellen og Boligjakten Gulbrandsen, Mellom og seere er lite i forhold til Norges mest populære program, men seerne er unge og dermed ekstra verdifulle for kanalen.

Alle sesongene har blitt ledet av tidligere nakenmodell og burleskdanser Triana Iglesias. Hovedsakelig er de fleste seerne mellom 20—29, men programmet samler også mange godt voksne seere.

Pressesjef i TV3, Line Vee Hanum, påpeker at programmet tiltrekker seg en rekke type seere: «Det er faktisk flere over 50 enn under 20 år som ser på programmet. De fleste er blodfans, noen er nysgjerrige og så er det en gruppe «metaseere» som ser på serien med ironisk distanse» Bjørnstad På grunn av en del fyll og nakenhet sendes programmet etter vannskillet, og sendetiden de første sesongene var fra Programmet har de to siste sesongene blitt sendt en time senere, klokka Det er få norske TV-program som er gjenstand for like mye medieoppmerksomhet som Paradise Hotel.

Deltakere befinner seg ofte i kjendisspaltene, og programmet har inspirert flere kronikker fylt med moralsk indignasjon, hvor «søppel-TV» Haugland, og «mobbe-TV» Frøysaa, er beskrivelser som har gått igjen. Programmet blir ofte beskyldt for å fokusere for mye på festing, utseende og intriger og at deltakerne er dårlige idealer for ungdom. Deltakerne er unge, pene, har lav eller ingen utdannelse og bakgrunnen deres er ofte fra utelivsbransjen.

På den andre siden kan Paradise Hotel skryte av mer mangfold blant deltakerne når det kommer til klasse, etnisitet og legning enn de fleste andre norske realityprogram. Programmet har også gitt opphav til en svært populær og humoristisk «recap»-diskurs hvor en «recapper» skriver en oppsummering av hver episode på norske blogger. Episodeoppsummeringene av sesong 4—6 av Paradise Hotel var blant de mest populære sakene på film- og TV-bloggen Filter nå Filter film og TV med gjennomsnittlig lesere per sak i.

På nettsteder som Facebook og Underskog er det livediskusjon av hver episode. Deltakernes kreative bruk av idiomer har blitt til Språkteigen-innslag og inspirert et helt kapittel i en bok om språk på ville veier Kjøll, I tillegg er det flere av Paradise Hotel- deltakerne som selv blogger aktivt og kommenterer episodene underveis.

Diskursen rundt programmet er med andre ord sammensatt. I akademisk sammenheng har programmet inspirert en rekke studier av kjendiskultur. Ole Jacob Madsen og Svend Brinkmanns artikkel «Lost in Paradise: Paradise Hotel and the Showcase of Shamelessness» fokuserer nettopp på dette, deltakerne og deltakelsens konsekvenser.

Løftet om fremtidig berømmelse appellerer til mange av deltakerne i denne type serier. I en radiodokumentar om Paradise Hotel sesong åttes casting-prosess ytrer de fleste på audition et ønske om kjendisstatus og jobb i media Espland, Deltakernes virkelige liv og berømmelsesaspektet vil ikke være fokus for denne artikkelen, da disse aspektene faller utenfor Paradise Hotels estetikk.

Deltakernes blogging, media-opptredener og selvpromotering kan imidlertid ses som en del av fiksjon-reality-hybridiseringen, da disse aktivitetene fungerer som del av den transmediale fortellingen. For eksempel vil nettsteder som kjendis. Paret vil også starte å opptre offisielt sammen.

Slik fortsetter «såpeoperaen» utenfor hotellet lenge etter at sesongen er slutt. Sesong fem av Paradise Hotel kommer til å være artikkelens hovedfokus. Sesongen hadde premiere Finalen ble vist Programmet hadde i sesong fem utviklet godt etablerte karaktertyper og en relativ fast struktur. Hovedgrunnen til at denne sesongen er av spesiell interesse er at dette er sesongen hvor klipperne videreutviklet og knesatte den distinkte visuelle etterproduksjonsstilen med bruk av animasjonseffekter, «throw-away gags» og kreativ klipping.

Bruken av kreativ klipping startet allerede i sesong to, men utviklet seg gradvis. I sesong fire kunne man observere flere og flere eksempler på den nye visuelle stilen, og animasjonen av deltaker Iselin Michelsens hummerhistorie var med på å vinne årets TV-øyeblikk under Gullruten i Det hele kulminerte i sesong fem hvor hele episoder ble klippet i en distinkt visuell stil som for eksempel stilen til en spagettiwestern, en episode av TV-serien 24 FOX, — eller som en found-footage horrorfilm.

Stilen ble, etter sesong fem, en etablert del av programmets uttrykksform, men i en noe mer dempet form. Såpeoperaen er som Ien Ang og Jostein Gripsrud har vist i sine studier av henholdsvis Dallas CBS, — og Dynastiet ABC, — , skapt for å tilby en opplevelse kjennetegnet av en stor grad av personlig engasjement hos tilskueren. Som flere forskere har påpekt Kilborn, og Bignell, , er det klare likhetstrekk mellom reality-TV og såpeoperaen.

Dokusåpen har som navnet tilsier klare røtter i såpeoperaen, benytter seg av såpeoperaens fortellerstruktur og ligner i sitt fokus på det intime. I denne delen vil jeg undersøke mer spesifikt hvilke genretrekk som blir tatt i bruk og hvordan Paradise Hotel integrerer genretrekkene til såpeoperaen. Til slutt vil jeg peke på hvordan denne integrasjonen av fortellerstrukturen til såpeoperaen påvirker den tekstlige opplevelsen av Paradise Hotel.

Såpeoperaen fokuserer i likhet med reality-TV på intime relasjoner. Som TV-genre ble såpeoperaen overført fra radioen til tv-mediet og har siden tallet vært en viktig del av kanalenes sendeskjemaer. Ifølge Modleski kjennetegnes såpeoperaen, og da spesielt dagsåpen, av sin uavsluttede serialiserte handling, den daglige sendestrukturen, fokus på intime relasjoner og den intime sfære hjemmet , multi-perspektivering, empati med «the villainess» og manikeiske karakterdikotomier.

Jeg vil nå diskutere hvordan Paradise Hotel benytter seg av og inkorporerer disse genretrekkene. Først og fremst deler Paradise Hotel sin fortellerstruktur med serialiserte fiksjonsserier. Paradise Hotel har i likhet med konkurranse-reality-serier som Big Brother og Farmen et fast deltakerensemble og en serialisert «handling», hvor hendelsene som skjer i en episode ikke er løsrevet fra tidligere hendelser.

Serialiserte tv-serier har «minne». I motsetning til den episodiske prosedyren hvor handlinger uken før har få eller ingen konsekvenser for handlingene i episoden etter, «husker» serialiserte serier tidligere hendelser som får konsekvenser for fremtidig handling Fiske, Deltakerne i Paradise Hotel har kunnskap og minner om tidligere hendelser som påvirker deres reaksjoner på situasjonene de møter i nåtid, og summen av disse opplevelsene vil påvirke deres relasjoner.

Hvis en deltaker «dolker» en annen i ryggen, vil denne konflikten vedvare og huskes. I likhet med andre serialiserte serier fører det kumulative minnet til at daglig seing belønnes ved å gi økt forståelse for deltakernes motivasjon og handlinger, noe som igjen øker engasjement i deltakerne og deres relasjoner. Videre er Paradise Hotels sendeformat lik såpeoperaens.

Som dagssåpen er Paradise Hotel strukturert som et serialisert narrativ som sendes flere dager i uken. Paradise Hotel sendes fire ganger i uken, delt opp i 42 minutter lange episoder.

Dagssåpen består vanligvis av 20—30 minutter lange episoder, men sendes fem ganger i uken. Omfanget på teksten åpner for et dypt tilskuerengasjement. Det at tilskuerne kan tilbringe flere timer med deltakerne hver uke, vil nødvendigvis føre til en følelse av kjennskap og nærhet. Følelsen av nærhet styrkes ytterligere av at programmet blir en del av hverdagsritualet til tilskueren.

Den nesten daglige kontakten med programmet og deltakerne ser ut til å skape en opplevelse av intimitet — i kommentarfeltene omtaler fansen deltakerne ofte med kjælenavn. Slik sett er det ikke overraskende at serialiserte fortellinger som såpeoperaen og Paradise Hotel skaper, i likhet med andre serialiserte serier, en følelse av vennskap til karakterene Blanchet og Vaage, Dette styrkes ytterligere ved at Paradise Hotel -konseptets hovedfokus er personlige relasjoner, da konseptet tvinger deltakerne til å danne sterke partnerskap og allianser.

Paradise Hotel er som nevnt lik såpeoperaen i fortellerstruktur, og programmet bygger opp narrative konflikter som kjærlighetstrekanter og -firkanter og skiftende allianser, begge deler vanlige fortellingstroper i såpeoperaen. Ifølge klipper og etterarbeidsredaktør Thomas Rist Holmen , mottar klipper-teamet en story-bok fra produksjonen som presiserer hvilke konflikter postproduksjonen skal legge vekt på, og deretter bygges episodene rundt disse konfliktene. Her får hendelsene kronologi, kausalitet og en dramatisk struktur, og relasjonskonfliktene danner programmets narrative lokomotiv.

I «The Ceremony»-episoden er spenningsmomentet eller episodens enigma knyttet til hvem Patrick Bergholm vil velge som partner, og som en konsekvens hvilken allianse som vil vinne overtaket på hotellet.

Dette er ikke ulikt hvordan maktkampene om familiebedriften Dallas eller gården Falcon Crest , CBS — strukturerer konfliktene i såpeoperaen. Allianser er sentralt på hotellet og i fortellingen. Rist Holmen hevder at det er vel så mye deltakerne selv som har funnet på alliansenavnene og aktivt og selvbevisst styrer konflikten. Deltakerne ser ofte ut til å bli delt inn, eller rettere sagt dele seg selv inn i et melodramatisk og manikeisk karaktergalleri.

I sesong fem fordeler de seg i alliansene; blondinene vs. Inndelingen i allianser skjer dermed etter velkjente akser som eksempelvis snill vs. Isabell Andersen er den uskyldige heltinnen, mens Oda Haukaas blir tildelt rollen som overskridende «villainess». Paradise Hotel oppfordrer slik seerne til å følge en relativt konvensjonell sympatistruktur. Mye av engasjementet ser dermed ut til å bygges opp rundt moral. Refleksjoner rundt moral er som TV-forsker Charlotte Brunsdon skriver en av de viktigste engasjementsformene for såpeoperaseeren Hun skriver:.

Crossroads [en britisk såpeopera] is in the business not of creating narrative excitement, suspense, delay and resolution, but constructing moral consensus about the conduct of personal life.

There is an endless unsettling, discussion and resettling of acceptable modes of behaviour within the sphere of personal relationships. Store deler av nettdiskursen rundt Paradise Hotel handler nettopp om deltakernes moral og oppførsel i henhold til spillet. Spenningen i programmet forankres i hvorvidt de «sympatiske» deltakerne vinner frem i konkurransen.

Interessant nok er den moralske fordømmelsen ikke knyttet til seksuell atferd eller moralsk konservatisme, som man kanskje kan få inntrykk av fra aviskommentarene, men til deltakernes karakter og verdier som ærlighet, humor, selvinnsikt og evne til medmenneskelighet.

Moralen programmet artikulerer er dermed ganske liberal, og reflekterer mest sannsynlig Paradise Hotel s unge seeres verdier. Å ha sex på hotellet behandles som noe helt naturlig. Som i såpeoperaer blir sex kun skildret om sexen mellom deltakerne har konsekvenser for relasjonene deltakerne i mellom, eller i forhold til de andre deltakerne. I såpeoperaen ser man sexscener, eller hint til sexscener, når sexen påvirker relasjoner som for eksempel i forbindelse med utroskap, og sjelden eller aldri sex mellom etablerte, stabile par.

Det er snarere hvordan deltakerne oppfører seg i det sosiale spillet som avgjør hvor sympatien blir posisjonert. Produksjonen posisjonerer deltakere som dobbeltmoralske eller ærlige ved bruk av musikk, for eksempel ved å spille Radioheads «Karma Police» når en noe dobbeltmoralsk deltaker forsvinner ut, eller ved kryssklipping av intervju og handling som avdekker dobbeltmoral.

Deltakere som blir posisjonert i spillet eller fortellingen i en underdog-posisjon ser også, ikke overraskende, ut til å skape mest sympati blant seerne. For eksempel i forbindelse med parseremonien i episode 32 står Andersen, en deltaker som frem til parseremonien har fremstått som en omtenksom person som ikke har vært redd for å si ifra om det hun opplever som dårlig oppførsel, i fare for å bli stemt ut.

I såpeoperaen som Brunsdon viser er spenningen knyttet mer til det moralske valget. Opplevelsen av Paradise Hotels fortelling og engasjementet i deltakerne er dermed ikke ulikt hvordan såpeoperaen skaper moralsk konsensus gjennom en dramatisering av det relasjonelle.

Det betyr imidlertid ikke at «skurken» er uten sympati. Som for eksempel i Dallas , hvor J. Johansen var så populær at han ble sendt inn på hotellet tre ganger etter å ha blitt sendt hjem, og han har dermed norgesrekord i Paradise Hotel -deltakelse. Akkurat som i såpeoperaen og karakterer som J. En annen likhet til såpeoperaen er programmets fokus på distinkte karaktertyper som tilbyr tilskueren perspektivering. I et sosialt spill som Paradise Hotel blir det deltakerne ofte omtaler som «personlighet» et gode som brukes til å vinne spillet.

Personlighet kan sammenstilles med det Bignell kaller performance. Som Bignell påpeker, fungerer reality-deltakere mer som karakterer, og opptrer mer som personaer enn seg selv , s.

Ikke bare fremstår de som personaer — deltakerne castes også inn i velkjente karaktertyper fra såpeoperaen. Selv om deltakerne er nye hver sesong, møter man de samme arketypene fra sesong til sesong som «partygutten», «bimboen», «bitchen», «harrytassen» eller «spilleren». Dette ble spesielt synlig i sesong seks da skuespillere sjekket inn på hotellet som nettopp arketyper som «bitchen» «bimboen», «bygdegutten», «spilleren» og «partygutten» Horni, Slik sett blir tilskuerne tilbudt velkjente karaktertyper å identifisere seg med.

Den emosjonelle nærheten til deltakerne bygges også opp ved hjelp av intervjuer, såkalte «confessionals» hvor deltakerne får snakke ut om sin egen opplevelse av hendelser. Slik får seeren innblikk i deres tanker og følelser.

Fordi deltakerne i disse intervjuene bryter den fjerde veggen og henvender seg «direkte» til seeren, er dette et formalt grep som skaper ekstra nærhet til deltakerne. Et annet formalt grep som brukes til å bygge identifikasjonen er hyppig bruk av nærbildet. Det televisuelle nærbildet av gråtende deltakere er regelen snarere enn unntaket, spesielt etter parseremonien hvor en av deltakerne må dra.

Som Modleski påpeker, er det nettopp gjennom nærbildet såpeoperaen bygger «connectedness» , s. Tårene gir deltakerne en ekstra sårbarhet som seerne kan sympatisere med. Et annet trekk de to sjangerne deler, er begrensningen i geografi og representasjonen av tid løsheten og det intime rom. Såpeoperaer har gjerne et lukket univers, med sitt fokus på hjemmet og familien, og få referanser til den virkelige verden. Tid blir sjelden definert da såpeoperaen unngår karakterutvikling og barnekarakterene vokser i unaturlig tempo.

Fokuset på det intime rommet skaper en nærhet til karakterene fordi karakterene eksisterer utenfor konteksten av en større verden, og defineres kun gjennom sine relasjoner. Rommelig er deltakerne og handlingen i Paradise Hotel mer eller mindre begrenset til hotellet deltakerne bor på. Hotellet utgjør deltakerens verden.

Dette understrekes av at deltakerne ikke får lov til å snakke om andre ting enn det som foregår på hotellet Jerslev, , s. De har ingen tilgang til nett eller nyheter. Dette gjøres for å intensivere de personlige konfliktene og dramaet akkurat som i såpeoperaen. Tiden er også manipulert og komprimert da en uke på hotellet følger programmets fire dagers sendesyklus. Stilen til traileren diskutert i begynnelsen av artikkelen bryter utvilsomt med den dokumentariske stilen man forbinder med overvåkings-realityprogrammer.

I de fire første sesongene av Paradise Hotel så man som nevnt at klipperne i postproduksjonen benyttet seg mer og mer av kreativ klipping. Kreativ klipping i denne konteksten kan forstås som klippernes bruk av animasjons-effekter, lydeffekter, kryssklipping og ironisk musikk for å skape humor og refleksivitet.

Om selve handlingen er begrenset til hotellets tid og sted, er programmet svært refleksivt med sin hyppige bruk av populærkulturelle referanser. I sesong fem ble som nevnt en hel episode klippet som en episode av TV-serien 24 med stoppeklokker og split-screens. I en annen episode ble det lagt på etter-effekter, slik at en episode tok det visuelle utrykket til en spagettiwestern, og en annen episode lånte grådig fra found-footage-skrekkfilmstilen.

Et av de mest distinkte trekkene ved Paradise Hotel s stil, som skiller programmet fra andre sammenlignbare konkurranse-reality-serier, er leken med populærkulturelle utrykk og stil. Dette er en estetikk ikke ulik den man finner i den «nye» situasjonskomedien som ble populær på tallet Newman og Levine, , s. Stilistisk skiller man mellom fler-kamera situasjonskomedien og en-kamera situasjonskomedien.

Dette skillet er komplekst og har en lang historie men poenget her er at begge formene fører med seg visse gitte stilistiske valg og begrensninger.

Mest interessant ved Paradise Hotels stil er utviklingen av en-kamera-situasjonskomedien. Newman og Levine beskriver stilen slik:. New single-camera programs typically use camerawork and editing much more prominently than multi-cam shows, often as source of humour as their frequent flashback or fantasy shots, or as tone setting techniques in verité inspired shows like Arrested Development , s. Stilistisk kan man skille mellom den verité -inspirerte mokumentar-komedien, som låner stiluttrykket til dokumentaren, og live action-komedier.

Som Rustad og Schwind har argumentert for, er den postmoderne humoren kjennetegnet av en «excessive use of popular cultural references, irony, pastiches, parodies and throwaway jokes» Den postmoderne humoren skaper altså en ironisk distanse og fungerer på mange måter som postmoderne dekonstruksjon, hvor man gjennom de stilistiske virkemidlene stiller til skue programmets konstruksjon. Postmoderne estetikk inviterer til en leken tilskuerposisjon som kan være «naiv, enkel, «dum» og innlevet [samtidig som den] er bevisst seg selv» Asbjørnsen, , s.

Jeg vil nå undersøke hvilke trekk Paradise Hotel integrerer fra en-kamera-situasjonskomedien, både live action- komedien og mokumentaren, og diskutere hvordan dette påvirker den tekstlige opplevelsen. Ifølge klipper Rist Holmen er ikke den estetiske likheten til situasjonskomedien og da spesielt live-action komedien tilfeldig. Han innrømmer at klipperne er mer inspirert av programmer som Family Guy og The Simpsons enn andre reality-programmer.

Inspirasjonen fra Family Guy og The Simpsons er tydelig i programmets bruk av klipping, en rekke selvrefleksive digresjoner, ironisk musikk og animerte visuelle «gags». I «The Ceremony» er det flere eksempler på dette.

Etter at voice over sier «who is Mette? Bruken av han før Kristian René Johansens navn spiller på en spøk om at Johansen alltid omtaler seg selv i tredjeperson som han Kristian René. Bruken av animasjonseffekter som den tegneserie-aktige skriften på bildene understreker også koblingene til de to animasjonskomediene. I flere tilfeller benytter Paradise Hotel seg også av levende animasjoner. I episode 42 av sesong fem kommenterer Kristian René Johansen Lauretta Magdalena Mancels avstandsforelskelse: «Men tydeligvis er ho jo startruck».

Mens Johansen sier dette, kjører en animert truck med en påtegnet stjerne på siden over skjermen fig. Det at deltakerne oppfattes som arketyper i et manikeisk persongalleri blir også til en visuell vits i «The Ceremony» ved at klipperne har plassert «de snille» blondine smilende med GOOD skrevet i en gul tegneserie-aktig font under, mens «de slemme» brunettene er avbildet mens de gjør grimaser og har EVIL skrevet ved siden av seg.

Skriften og bildevalget av deltakerne gjennom overtydeligheten og overdrivelsen får frem humoren fig. Som nevnt innledningsvis, tilføres også en rekke populærkulturelle parodier og pastisjer i klippen.

Akkurat som den narrative konflikten og dramaet skapes i klippen, gjør også mye av komedien det. Et eksempel på dette er i episode 13 sendt Deltaker Magne Robberstad forklarer hvor morsomt det er at Lauretta Mancel har spilt i korps — hvorpå guttene blir sittende og tulle med sex—korps-koblingen inspirert av American Pie s «This one time, at band camp, I stuck a flute in my pussy»-replikk.

Guttene synes tydeligvis filmen og de selv er svært morsomme og spøker med hverandre med tullestemmer og tysknaziaksent. Klipperne synes derimot denne gutteromshumoren ikke står så godt på egne ben, og legger til en rekke animasjonseffekter og lyder som imiterer en komedieklubb inkludert animerte tomater som blir kastet på deltakerne og buing fra et fiktivt publikum fig.

Bruken av animasjoner og etter-effekter i disse eksemplene skaper ofte brudd i episodens hovedhandling, men er alltid forankret i det sosiale spillet mellom deltakerne. Bruddene gir noen ganger dypere innsikt i deltakerne, men er hovedsakelig der for å være komiske segmenter.

Som Rist Holmen påpeker: Fordi episodene er 42 minutter lange i Danmark er episodene til sammenligning kun 30 minutter lange har klipperne rom til å slippe hovedhandlingen for å dvele ved og skape morsomme hendelser. Det komiske blir slik ofte likestilt med de dramatiske elementene i en episode. Episodenes midtparti er ofte fylt med denne type segmenter. I tillegg til at Paradise Hotel integrerer stilen til live action-komedien, har programmet også mange stilistiske likhetstrekk med mockumentaren.

Noe som ikke er så overraskende, da TV-mokumentarene nettopp er inspirert av arbeidsplassdokusåpen og reality-serier som Big Brother Schwind , s. Stilistisk deler programmet det konstante overvåkende kameraet, «confessionals»-intervjuene, og bruddet med den fjerde veggen med mockumentaren. Men Paradise Hotel ligner også mockumentaren i hvordan de stilistiske trekkene brukes for å generere humor. Humoren i Paradise Hotel stammer fra den samme reaksjonen som er sentral i pinlighetshumoren.

Som Kai Hanno Schwind skriver, opplever seeren en slags frigjøring fra sosiale normer og kontroll gjennom karakterenes, eller i Paradise Hotels tilfelle deltakernes, tidvise overskridende oppførsel og fremtoning. Som seer fører dette til en dualreaksjon av sympati og distanse. Om jeg har sex på «Paradise Hotel» eller hjemme spiller ingen rolle for meg, forteller Mads.

Way to go, Norge, mener kjekkasen. Han tror ikke nordmenn er mer tilbakeholdne enn dansker når det kommer til sex foran kamera. De har nok tenkt litt på hvordan de blir fremstilt, men det skal bli spennende å se hvordan de oppfører seg i sesong, avslutter Mads og ler.

TV3 har premiere på sesong fem av danske «Paradise Hotel» neste torsdag. VG Logo search Chevron down. Halstein Røyseland. Oppdatert 7. Artikkelen er over 11 år gammel. Publisert: Oppdatert: Les også VG Nett Mats 22 håpet å sikre seg en fordel i kveldens episode, men led i stedet et sviende nederlag.

VG Nett Lene Sortevik regner med å bli stemplet som «riksbitch» etter at hun sto i spissen for utskjellingen av….

❶Vurderinger av Paradise Hotel Udonthani|En konkurranse i såpeopera|Paradise Hotel||Se Paradise Hotel GRATIS uten reklamer – Sånn gjør du det|Paradise Hotel (Danmark, sæson 13) - Wikipedia, den frie encyklopædi]

Rikke slår endnu engang dørene op til Paradise Hotel, og giver en gruppe håbefulde piger og drenge muligheden for at vinde en halv million kroner. Den første fest internettopplysningen as hotellet er i fuld gang, og en flirt blandt to af hotellets gæster fam kristiansand op. På Solo sidder en gammel kending chatroullette observerer paradise hotel danmark 2017 i loungen - han mangler en partner.